«Den mest avgjørende sommeren i klubbens historie», «En enorm sommer for klubben» «Nå eller aldri», «Toget forlater stasjonen og Arsenal må jobbe hardt for å bli med».
Hvor ofte har vi ikke hørt det før?
Det virker som Arsenal Football Club har stått foran et veiskille hver sommer i flere år nå. Fra de siste årene under Arsène Wenger, Ansettelsen av Unai Emery, til Mikel Artetas Arsenal. Klubben har vært i en spiral nedover og har gått fra å være Champions League garantist til nå å ikke kvalifisere seg til Europa-spill for første gang i undertegnedes levetid (siden 1995-96 sesongen). Hva venter nå? Er Arsenal fortsatt en toppklubb? Er Arteta rett mann til å snu skuta? Er de amerikanske eierne villige til å vise økonomiske muskler og bidra til å skyte Arsenal tilbake dit supporterne mener klubben hører hjemme? Spørsmålene er mange for Goonere verden over. Supportere som husker så alt for godt storhetstiden på begynnelsen av 2000-tallet, noe som i dag virker som evigheter siden. Det er ikke så langt fra sannheten når en klubb som liker å kalle seg en av de såkalte «Big 6» nå har gått 17 år uten noe større enn et FA-cup trofe i ny og ne. FA-cupen er absolutt ikke noe å fnyse av, men en toppklubb har (og bør ha) større ambisjoner enn som så. Å kjempe om tittelen i Premier League, og å hevde seg i Champions League hevdes å være det Arsenal-ledelsen og eierne ønsker, men er det sannsynlig?
Dette bringer oss tilbake til «Den mest avgjørende sommeren i klubbens historie». I mange år så det ut som Arsenal bare trengte «det siste lille». «Et par spillere nå så kan dette virkelig bli noe». Nå derimot ser det ut som klubben mangler det meste. En skikkelig midtstopper, en sentral midtbanespiller, en backup på venstreback, en skikkelig «10-er», og en backup til Bernd Leno i mål. Dette i tillegg til at det er sådd tvil rundt fremtiden til både Hector Bellerin på høyreback og Bernd Leno i mål. Ikke en enkel jobb for Arteta, Edu og nyansatte Richard Garlick. Sommerferien er over for spillerne, treningskampene er i gang og Arsenal har signert sine første spillere. Den første til å slutte seg til rekkene var den unge venstrebacken Nuno Tavares. Unggutten imponerte i Benfica og for U21-landslaget til Portugal. En ung spiller som nok er tiltenkt rollen som 2. valg bak Kieran Tierny, men som allerede har vist seg frem i treningskamp mot Rangers og scorte i debuten. Signering nr 2 var lenge varslet og kom fra Anderlecht i Belgia. Albert Sambi Lokonga som i en alder av 21 år allerede var kaptein i hjemlandet for Anderlecht virker også å være en spennende signering, men også dette en som virker å være for fremtiden.
«Vel og bra å få signert unge spennende spillere, men Arsenal trenger resultater nå» er svaret fra supporterne. De vil ha større navn, men har Arsenal økonomiske muskler til det?
Rykter om James Maddison, Jack Grealish, Martin Ødegaard og Ben White er spennende, men hva hjelper rykter?
Ødegaard virker å bli i Real Madrid etter en imponerende periode i nettopp Arsenal, Jack Grealish ryktes til Manchester City, James Maddison blir muligens for kostbar. Da kan svarene måtte komme fra egne rekker. Emile Smith-Rowe fikk sitt definitive gjennombrudd forrige sesong, mens Joe Willock hadde en meget imponerende avslutning på sesongen i Newcastle hvor han satte rekord som den yngste spiller som har scoret i 7 kamper på rad. Kan dette bli svaret for Arsenal?
Supporterne er splittet og undertegnede er også skeptisk. Ingen tvil om talentet hos de to, men kan de gjøre det en hel sesong for Arsenal? Det gjenstår å se. Etter 2-1 tap i første treningskamp mot Hibernian og 2-2 i neste mot Rangers er nok mange skeptiske til hva som venter i årets sesong for The Gunners, men visse ting gir grunn til optimisme. Det virker som klubben har lært en dyr lekse ved å kjøpe eldre spillere på vei ned i karrieren fra andre klubber som har gitt dem opp. Stephan Lichtsteiner, Sokratis, David Luiz, Willian og Cedric Soares har alle feilet i å forbedre klubben (noen i større grad enn andre), og det virker som klubben satser yngre denne sommeren.
Det kan virke som Arteta ønsker å skape et lag som kan konkurrere i mange år fremover, noe som er mye mer lovende enn panikkjøp som virker å ha vært en rød tråd gjennom flere sesonger med tanke på signeringer. Dette er noe som utvilsomt vil klinge bedre i ørene på supportere som husker hvordan Arsene Wenger drev klubben i mange år hvor talentene kom på rad og rekke fra akademiet og ellers i Europa. Det gir grunn til en viss optimisme rundt tanken på at det nå virker som det fins en felles plan. Det virker hvertfall slik, og det merkes på sosiale medier og diverse kommentarfelt at supporterne begynner å kjenne på håpet og optimismen.
Det går mot en ny sesong, en sesong hvor alt er mulig. «Med blanke ark og fargestifter tel» som Alf Prøysen sang. En ny sesong hvor forrige er glemt, en sesong hvor man igjen setter seg foran skjermen på første kampdag fulle av håp, og alle Goonere vil si det samme: «I år er året! I år skal Arsenal tilbake der de hører hjemme!». Vil drømmen bli oppfylt? Får Arsenal endelig en opptur etter flere år i en nedadgående spiral, eller blir sesongen igjen fylt med fortvilelse, skuffelse og knuste fotballhjerter? Det vil bare tiden vise. Det eneste vi kan gjøre er å vente.
Vente på August. Vente på Premier League. Vente på Arsenal. Supporterne er klare, undertegnede er klar, og forhåpentligvis vil Arteta og Arsenal være klare etter sin viktigste sommerjobb noensinne. Alt undertegnede vil si er: Bring on the new season! Bring on Brentford! Bring on the Arsenal!
