Før sesongstart pekte VG på kontroversielt vis ut Chelsea som tittelfavoritt. Etter at samtlige nysigneringer gradvis har blitt mer og mer samstemte, ser det på ingen måte umulig ut for Frank Lampard å løfte PL-trofeet etter sin andre sesong som manager for de blå.
Om lag 12,3 engelske mil lenger nordøst i London har en mann ved navn José Mourinho virkelig satt i gang sitt eget apparat. Sist helgs storkamp hjemme mot Manchester City endte 2-0, og etter å ha sett hvilket driv Spurs-stallen har hatt å by på hittil i år kom ikke resultatet som noe stort sjokk.
Chelsea har sluppet inn ett mål i løpet av de fire siste ligakampene sine, mens Spurs på sin side stiller med akkurat samme fasit. Angrepsmessig har Chelsea spilt seg til ni nettkjenninger, mens Spurs har sett seks.
For øyeblikket ser det ut som ingenting kan stoppe dem. Derfor passer det perfekt at helgens PL-meny byr på et London-derby mellom nettopp Mourinho og Lampard.
Reklame: Få 7.50 i odds på Chelsea og Tottenham denne helgen!
Ferskt i minne
I moderne tid er det kanskje kampen på Stamford Bridge i 2016 som står sterkest i minne når man snakker om innbyrdes oppgjør mellom de to London-baserte lagene.
Etter en dårlig sesong hadde Chelsea ingenting å tape, men rivalerimessig alt å vinne. Chelsea spilte nemlig en nøkkelrolle i fortellingen om sesongen hvor det utenkelige skjedde – at Leicester skulle løfte sitt første gulltrofé i Premier League, som var helt utenkelig på forhånd.
Riktignok handlet kampen mellom Chelsea og Spurs om noe helt annet; nemlig at Chelsea på død og liv ikke skulle gjøre det enklere for Spurs i innspurten deres mot sitt første PL-trofé.
Det klarte de, og med uavgjort (2-2) som fasit endte det med Leicester-gull til slutt.
Til og med da Chelsea vant Champions League i 2012, som av mange omtales som klubbens største prestasjon noensinne, så var det at det gikk på bekostning av Tottenhams deltakelse i turneringen den påfølgende sesongen for mange det aller søteste ved det.
Kampen om London
Det hele startet i grunn med at Chelsea mistet flere spillere til Spurs på starten av 60-tallet. Tottenham hadde på den tiden en sterkere klubb, og kunne på grunn av det signere Chelsea-produkter som Jimmy Greaves, Terry Venables og Bobby Smith.
Så kom en rekke møter mellom lagene på midten av tiåret. Spillerne begynte å mislike hverandre, og supporterne havnet i slåsskamper. Det hele toppet seg med FA Cup-finalen i 1967.
Ifølge Chelsea-historiker Rick Glanvill var det slåsskamper overalt, og et fullstendig blodbad.
Etter Chelseas finaletap for Tottenham i FA-Cupen i 1967, møttes klubbene på et annet kritisk punkt i deres respektive historier. 70-tallet var et lite glamorøst tiår for både Chelsea og Tottenham. Mot slutten av 1974/1975-sesongen møttes lagene i det som blir husket som en play-off for å ikke rykke ned til det som da het Football League Second Division, eller EFL Championship som det heter i dag.
Tottenham lå i nedrykkssonen, og Chelsea bare ett poeng foran.
Spurs vant 2-0.
Chelsea rykket ned senere den sesongen, etter å ha spilt uavgjort de to påfølgende ligakamper. Med bedre de påfølgende kampene så ville de hatt en god sjanse til å holde seg oppe.
Gitt situasjonen, hvor Tottenham endte sesongen med ett poeng mer enn Chelsea, sverger flere Chelsea-fans til at Spurs gjorde at de rykket ned det året. Det har gitt mer ved på fiendtlighetsbålet mellom dem.
Etter Chelsea rykket ned var det gode tider på White Heart Lane, og ikke fult så mye på Stamford Bridge. Mens Tottenham i 1982 vant FA-cupen, var Chelsea nære å rykke ned til tredje divisjon i 1983. Det var lite å juble for som Chelsea-supporter, hvor både spillerne leverte dårlig – og klubben pådro seg en lite populær hooligan-skare.
På 90-tallet endret tonen seg, etter at Matthew Harding kom inn som klubbinvestor. Året 1990 var lenge et ambivalent år for Spurs-fans, siden det frem til 2018 markerte forrige gang Tottenham gikk seirende fra Stamford Bridge. Det ble også starten på det som i løpet av 2000-tallet skulle bli et maktskifte.
Hardings kapital bidro til gode signeringer, og Chelsea vant FA-cupen i både 1997 og 2000.
På samme tid tapte Tottenham seg, og frem til 2006 var syvende plass den beste plasseringen i Premier League. En gjennomsnittlig tabellplassering for Tottenham etter årtusenskiftet var rundt 10.plass.
Chelsea hadde «overtatt» underholdningsverdien Spurs lenge hadde besittet, og London var plutselig blåere enn det hadde vært på lenge. 2003 markerte også året Chelsea entret en ny æra; Abramovitsj-æraen.
I 2006 gikk Chelsea forbi Tottenham i antall gulltrofeer, og var i tillegg med på å kjempe om Europa-titler i midtukene. Chelsea vant Europa League, og drittslenging om pengedoping og andre ufinheter lot seg ikke vente på fra Spurs-fans.
Plutselig var det Tottenham-supporterne som slet med hooligans og dårlig rykte, og tronskiftet var komplett.
Blått mot hvitt
Kort fortalt har tidens tann behandlet Chelsea bedre enn Tottenham, og etter å ha vært av ujevn kvalitet gjennom nærmest hele derbyhistorien er det nå jevnere enn noen gang.
I og med at begge lagene stadig nevnes som sterke tittelkandidater kan det brått være kampen på søndag som avgjør om det blir blått eller hvitt ligagull i årets Premier League-sesong.
Det blir blått versus hvitt; Werner versus Dier, Kane versus Thiago Silva, Sørvest-London versus Nord-London.
Og sist men ikke minst; det blir Lampard versus Mourinho.
Ekstra spenning til søndagens toppkamp
Vi har konkurranser på både Facebook og Twitter denne helgen. På facebook kan du vinne et gavekort på 500 kr, mens det venter en oddsbonus på 1000 kroner til vinneren av Twitter-konkurransen.
Husk at du også får en suveren oddsboost denne helgen. Oddsen på både Chelsea og Toottenham er boostet til 7.50!
